Alcatraz-fengselet, som ligger like utenfor kysten av San Francisco i California, regnes som et av verdens farligste fengsler. Det er en avsidesliggende øy omringet av haifylt farvann, og regnes som et ideelt sted for verdens farligste gruppe kriminelle. Det er registrert at minst 36 innsatte døde under fluktforsøk. Ikke en eneste innsatt klarte å komme seg forbi vaktene eller den tøffe sjøen før i juni 1962, da tre personer klarte å sette sammen en fluktplan. De sjokkerende detaljene rundt flukten ble ikke helt klarlagt før i januar 2018, da FBI ble tvunget til å gjenoppta etterforskningen etter å ha mottatt et brev. Les videre for å finne ut hvordan det hele skjedde.
En uoppnåelig oppgave
Finnes det noe mer skremmende enn å bli sendt til Alcatraz? Dette høysikkerhetsfengselet ble bygget på en avsidesliggende øy med det formål å isolere de farligste og mest skremmende personene i verden. Det ble laget for å være hjemmet til de mest erfarne intrigemakerne og voldsforbryterne i USA.
Det kan virke utrolig at tre innsatte kunne rømme fra et høysikkerhetsfengsel av denne typen - for ikke å snakke om at de klarte den iskalde svømmeturen langs kysten og kom ut i live. Offisielle dokumenter tyder på at de tre innsatte døde mens de svømte - men et brev som nylig ble sendt til myndighetene ga dem ikke noe annet valg enn å beordre en ny etterforskning.
Frank Morris Lee
Mannen bak planen, mesterplanleggeren, het Frank Lee Morris. Han var en erfaren forbryter, smart, dyktig og oppfinnsom. Oppveksten hans var ikke enkel, og han lærte seg å overleve på den harde måten. Han ble foreldreløs allerede som 11-åring. En så turbulent barndom som hans egen ville helt sikkert by på problemer - han var en hissigpropp som ble dømt for en forbrytelse allerede som 13-åring.
Men skjebnen ville det annerledes, og i stedet for å bli berømt, ble han beryktet som hovedmannen bak den store flukten fra Alcatraz!
Ikke hans første okseritt
Frank Lee Morris satt fengslet i forskjellige fengsler over hele landet etter flere småforbrytelser i tenårene. Han ble forflyttet fra sted til sted til han til slutt havnet i "Louisiana State Penitentiary", ofte kalt "sørstatenes Alcatraz".
Lee Morris klarte å rømme mens han sonet en dom på ti (10) år for bankran. Han kan ha sett på det som en øvelsesrunde, spesielt etter et helt år med forsøk på å lure politiet. Til slutt ble han tatt til fange og sendt til det berømte Alcatraz, og det er her historien starter. Gjør deg klar til en virkelig bemerkelsesverdig historie fra virkeligheten.
Brødene
Etter at han ble ført til Alcatraz, også kjent som "The Rock". Frank Lee Morris møtte to menn som var søsken, og som etter hvert ble en del av troppen hans. Søsknene heter Clarence og John Anglin. De tre slår seg senere sammen med en annen mann ved navn Allen West og danner en firemannsgruppe.
Søsknene var opprinnelig fra Georgia, men flyttet til Florida for å jobbe, mens foreldrene fulgte etter. Barndommen deres var ganske fin og normal - de fire dro til og med på kirsebærplukking hver sommer.
Båndet mellom to brødre
Clarance og John Anglin var tyveknægte (unnskyld ordspillet) da de vokste opp. Som kirsebærplukkende familie reiste de ofte så langt som til Michigan for å plukke kirsebær. Underveis ble båndet mellom dem sterkere når de svømte i Michigans innsjøer, noe som kommer til nytte senere.
De hadde også en mørkere side, og i 1956 ble de tatt for bankran. Denne arrestasjonen var imidlertid langt fra slutten for brødrene, som denne historien vil vise deg.
Før Frank Lee Morris
Anglin-søsknene hadde sin egen andel av ulykker før de havnet sammen med de andre deltakerne på "The Rock". De hadde forsøkt å flykte fra Atlanta-fengselet flere ganger, men lyktes ikke. Deres evige opprør fikk dem til slutt overført til Alcatraz, der de møtte de andre teammedlemmene.
Etter at alle medlemmene av gruppen var plukket ut, forsøkte de fire å gjennomføre planen over alle planer - å flykte fra verdens sikreste fengsel. Teamet hadde bemerkelsesverdig mye erfaring med å manøvrere seg rundt fengselsbetjentene og bryte seg ut av cellene.
Planen
Selve planen var ganske enkel: å komme seg ut av fengselet og svømme hele veien til kysten. Øvelsen ble imidlertid ansett som nærmest umulig. Som tidligere nevnt hadde 36 innsatte tidligere omkommet i forsøket på å gjennomføre akkurat det samme - hvorfor skulle dette være annerledes?
For å klare dette måtte de bruke all sin erfaring og ekspertise og bygge opp en utrolig tillit og lojalitet seg imellom. De var klar over at sjansene for å lykkes var dårlige, og at andre innsatte til og med kalte dem gale. Grensen mellom galskap og genialitet er imidlertid hårfin, og de var villige til å balansere på den.
Starten
Ironisk nok hadde alle fire fangene sonet i "Atlanta Penitentiary" før de ankom Alcatraz, noe som kan forklare hvorfor det ikke tok så lang tid før de stolte på hverandre og gjennomførte planen. Det er mulig at de enten betraktet seg selv som venner fordi de kom fra samme nabolag (det vil si samme tidligere fengselssted), eller at de til og med kjente hverandre før avreisen til California.
De fire mennene som alle ble plassert i celler nær hverandre, hadde bare tid til å planlegge den berømte flukten. For at planen skulle lykkes, trengte de all hjernekapasitet og alle ressurser de kunne samle sammen for å gjennomføre den.
Samling av viktig utstyr
Hvordan skaffer du deg de nødvendige ressursene når du sitter på cella hele dagen? Vel, heldigvis for dem fungerer fengselet også som en fabrikk. De innsatte kan tjene til livets opphold ved å jobbe for den amerikanske hæren med å lage klær, møbler eller sko.
Disse mulighetene skapte en åpning til en betydelig mengde ressurser som intelligente og kreative mennesker vanligvis kunne bruke til å sette fluktplanene sine ut i livet! Fordi de fire ble sendt til Alcatraz for ikke-voldelige forbrytelser, var ikke vaktene så interessert i dem, og de kunne holde en lav profil.
Varene
De fire begynte gradvis å sette planen sin ut i livet. Det skal sies at det vil kreve mye dyktighet, tålmodighet og intelligens å gjennomføre det de planlegger å gjøre, for å diskret samle de nødvendige ressursene til planen de har i ermet.
De var klar over at fraværet deres ville bli lagt merke til når de forlot cellen, så de jobbet med å lage dukker i naturlig størrelse som de kunne plassere på sengen når de forlot den. De trengte også en vei bort fra øya når de forlot cellen. Fengselsbetjentene på den tiden var ikke like hyggelige som i dag - de ville blitt skutt på stedet hvis de ble tatt.
Kamuflasje
Hvert medlem av fluktteamet hadde sine egne oppgaver for å sikre at komplottet var effektivt. Anglin-brødrene var for eksempel med på å lage dukkehodene til alle de fire fangene, mens Frank Lee Morris var ansvarlig for andre oppgaver.
Såpevoks, ekte hår fra frisørsalongen i fengselet og toalettpapir ble brukt til å lage hodene. Morris brukte mesteparten av tiden på å lage et instrument som kunne blåses opp som en flåte og redningsvest. De hadde alle komponentene som skulle til for å oppnå et vellykket plott.
Følelsen av Chippy
Hver kveld, fra rundt kl. 17.30 til 21.00, måtte de fysisk nappe bort steinen i cellen for å få tilgang til ventilasjonssystemet. Når ingen så etter, tok de risten fra cellen og gnagde på den ved hjelp av skjeer de stjal eller trebiter de samlet fra steder de arbeidet på dagtid.
Dette skulle vise seg å bli den lengste delen av masterplanen, ettersom det skulle ta måneder og uker å nappe bort og fjerne steinene de hadde plukket i mange timer hver dag.
Her kommer de gode nyhetene!
Heldigvis for dem var Alcatraz allerede på 1960-tallet ansett som et gammelt anlegg som var i ferd med å smuldre opp. Når de innsatte dusjet og vasket opp, rant det saltvann gjennom rørene, noe som gradvis skadet rørene over tid. Det lekket også inn i veggene og myknet dem opp.
Heldigvis innså de dette og utnyttet det ved å observere når og hvor de skulle nappe for å gjøre det lettere for seg selv. Etter hvert som tiden gikk, ble det lettere for dem å nappe på de svakeste punktene, og den herdede bygningen ble erodert. Slik er det absolutt ikke i fengslene i dag.
Støyen
Du lurer kanskje på hvordan de slapp unna med all denne bråket? På 1960-tallet fikk de innsatte lov til å ha musikktimer på rommene sine hver dag på grunn av fengselsreformen. Frank Lee Morris spilte høyt på trekkspillet sitt hver kveld for å kanalisere støyen fra flisingen.
Han spilte høyere og høyere for hver kveld mens laget hans sank dypere og dypere. Dette må ha vært irriterende for alle de andre fangene, men det var sannsynligvis det siste de tenkte på. På den andre siden av veggen var det en usikret korridor med rør som gikk opp og ned.
Labyrinten
Utstyrskorridoren bak cellene var egentlig et usikret lekeområde for fangene. Så snart de hadde erodert en god del av mursteinene i de ulike cellene og sørget for at det var bredt nok til å klatre gjennom, fikk de tilgang til utstyrskorridoren og klatret opp til toppen.
Etter å ha klatret opp de tre (3) etasjene til det høyeste nivået på taket, ville de neste trinnene kreve bønner. Når de kom til toppen av bygningen, måtte de åpne en av sjaktene for å få tilgang til taket. De begynte å jobbe med planene sine etter å ha oppdaget at en av sjaktene ikke var sementert.
Den stramme klemmen
I mai 1962 var søsknene Anglin og Frank Lee Morris endelig klare til å bryte gjennom celleveggene. Hullene var så vidt store nok til å få plass etter flere måneder med gnaging, men det var alt de trengte for å sette i gang med fluktplanen.
Ved å sy og lime sammen separate regnfrakker skapte de en flåte og redningsvester. Da de var ferdige med planen, brukte de 50 regnfrakker til å bygge disse tingene de trengte. Hver eneste en (1) var nødvendig, ellers ville de drukne i havet.
Det magiske signalet
På dette tidspunktet var tre av de fire innsatte klare til å gå, men gjengen måtte fortsatt vente på Allen West, som ennå ikke hadde fullført hullet i cellen sin. På hans side av cellen var veggene hardere, og han hadde problemer med å ta igjen resten av gjengen.
I juni, to måneder senere, var han endelig klar. Han ga signal til de andre gjengmedlemmene om at han var klar, men så skjedde det noe som kunne ha ødelagt hele planen.
1, 2, 3 GO! Klar, ferdig, gå!
Det hadde aldri vært en eneste person som hadde overlevd en flukt fra Alcatraz: Enten ville de bli den første, eller så ville de føye seg inn i en lang rekke av mislykkede fanger som aldri overlevde for å fortelle sine historier.
Livet på Alcatraz var ikke mye bedre enn døden, så de satset livet og var villige til å møte de farene som kunne oppstå under flukten. Pakket med det de trengte og fullpumpet med adrenalin, satte de opp lokkeduer og gjorde seg klare til å dra.
Den første hindringen
Mens Morris og søsknene gikk lett gjennom hullene sine, hadde Allen, det fjerde medlemmet, litt problemer. Han hadde regnet med at han hadde oppnådd riktig størrelse, men det ser ut til at han hadde feilberegnet. Etter å ha ventet i flere måneder på at han skulle bli ferdig med å lage hullet i cellen sin, har de tre andre medlemmene blitt utålmodige.
Det ble besluttet å etterlate ham etter flere timers forgjeves forsøk på å hjelpe ham. Man kan bare forestille seg hvordan han må ha følt seg, etter alt arbeidet han hadde lagt ned, for likevel å bli etterlatt av de andre? Har han nettopp reddet eller fordømt sitt eget liv?
En lavere...
Det må ha vært vanskelig for de tre andre heldige innsatte å etterlate seg en medfange som ble bror. Det var lagets første av mange vanskeligheter. Uten West var flåten en person lettere, noe som betydde at de tre gjenværende hadde større sjanse for å overleve seilasen.
Etter beslutningen om å etterlate ham, begynner søsknene og Morris å klatre opp de tretti (30) meterne med rør for å komme seg opp på taket ved hjelp av låsen som de tidligere hadde observert ikke var sementert. Men var den fortsatt fri for bruk?
På vei ned
Søsknene Anglin og Frank Lee Morris kom seg ganske enkelt opp på taket av cellehuset. Adrenalinet må ha slått inn for fullt på dette tidspunktet, for de kom seg opp til toppen, hele 30 meter over bakken. De var svært motiverte til å fortsette å klatre - hvis de hadde falt i døden på dette tidspunktet, hadde alt vært forgjeves.
Stødig begynte de nedstigningen mens de befant seg på den andre siden av rørene utenfor bygningen. De gikk i land i nærheten av dusjblokkene og omgikk vaktene. Da de omsider nådde land, måtte de stoppe for å pumpe opp flåten.
Alarmklokkene ringer høyt
Dette var siste gang man hørte fra Frank Lee Morris eller John og Clarance Anglin. Det antas at de la ut på havet, sannsynligvis rundt kl. 23.30 den kvelden. Etter å ha funnet lokkefuglene som lå på plass kvelden før, ble det slått alarm over hele øya neste morgen.
De andre fangene kunne ikke regne med at tre fanger nettopp hadde klart å rømme fra "The Rock". Dette hadde aldri skjedd før, og ingen visste om de tre (3) i det hele tatt hadde klart å komme seg ut i god behold eller om de hadde druknet i vannet.
På tide å ta igjen det tapte!
Etter å ha hørt hvor effektiv flukten var, og etter å ha sett at de tre andre hadde lykkes, ble Allen West oppfordret til å bli med kompisene sine. Da hullet var stort nok, klatret han gjennom det i et forsøk på å møte vennene sine på den andre siden av bredden. Han hadde imidlertid ingen flåte å ri på langs vannet.
Da han kom til bredden, sto han overfor valget mellom å svømme og risikere å dø, eller å snu tilbake til cellen. Tenk å være så nær friheten man alltid har ønsket seg, og samtidig så langt unna.
Det er på tide å komme ut med rent mel i posen...
Allen West valgte å gå tilbake til cellen sin. For ham var ikke risikoen for en sikker død verdt det. De var borte, hvem skulle hjelpe ham hvis han trengte støtte under flukten over havet? West innrømmet alt for fangevokterne i dagene etter flukten, og det er slik vi kjenner historien deres i dag.
Ifølge ham var det første målet å nå Angel Island, deretter skulle de stjele klær og en bil, og så skulle de gå hver til sitt. Trodde vaktene virkelig på den spektakulære historien hans?
Problemstillingen
I løpet av de neste 12 dagene var politiet i San Francisco i høy beredskap for å finne de tre mennene som planla å stjele en bil. Tipset fra Allen West virket imidlertid ubetydelig, for det var aldri registrert noen tilfeller av biltyveri i regionen.
Spørsmålet på dette tidspunktet var om mennene mislyktes i forsøket på å nå land i live, eller om dette bare var en historie som var bygget opp med vilje og ble brukt som et røykteppe for å villede politistyrkene på den andre siden. For vaktene, som var fortvilet over å se sine egne fanger lykkes i å rømme, begynte det hele å bli forvirrende.
Det kjølige havet
Det ble aldri funnet lik i vannet da man søkte etter dem, noe som tyder på at de flyktende fangene stort sett har kommet seg over på den andre siden. Det ble funnet noen få personlige ting som stemte overens med Alcatraz' egne gjenstander, men det var ingen tegn til lik.
Sjansene for at flyktningene skulle overleve en slik reise, var svært små. En vanlig menneskekropp kan bare overleve i kaldt vann i omtrent 20 minutter før den stanser helt opp. Siden de bare hadde badet i varmt vann på øya, var de ikke vant til det kalde vannet. Dette var en av teoriene som ble diskutert.
Saken er avsluttet!
FBI avsluttet formelt saken i 1979 etter 17 år. De antok at fangene mest sannsynlig druknet i vannet rundt San Francisco Bay - selv om det aldri ble funnet noen lik, var det heller ingen indikasjoner på at de hadde nådd kysten.
U.S. Marshals holder imidlertid fortsatt utkikk den dag i dag. I 2009 informerte visemarshallen NPR om at "det foreligger en aktiv arrestordre, og Marshals Service er ikke kjent for å gi opp når de leter etter folk". Til slutt ble det aldri funnet noe.
Det nåværende systemet
Omtrent en måned etter rømningen rapporterte en fraktbåt at han hadde sett et lik 17 mil fra Golden Gate Bridge. Han hevder at liket bar klær som var identiske med klærne fra Alcatraz-flukten. Men rapporten ble utsatt, og det faktiske liket ble ikke sett. Kan dette være en bløff som skulle virke avskrekkende?
En gruppe forskere slo i 2014 fast at midnattsstrømmene mest sannsynlig ville ha virket til fordel for de innsatte, og at de ville ha overlevd.
Hjem til jul
En History Channel-dokumentar som ble sendt i 2015, avslørte ytterligere bevis på at Anglin-brødrene overlevde. Familien deres hadde fått et julekort fra brødrene med samme håndskrift.
Det finnes også et bilde tatt i Brasil i 1975 som viser to menn, og de fleste rettsmedisinske eksperter er enige om at dette var søsknene. Det er bemerkelsesverdig at de sannsynligvis klarte å reise ubemerket til Brasil og fortsette å leve livet i trygghet og borte fra amerikansk politi.
Siste bekjennelse
Et annet sterkt bevis tyder på at Anglin-brødrene overlevde. Broren deres, Robert, tilsto på dødsleiet at han i perioden 1963-1987 hadde vært i kontakt med begge brødrene, men at han etter hvert mistet kontakten med dem.
På samme måte tok andre familiemedlemmer beslutningen om ikke å lete etter brødrene siden det pågikk en åpen etterforskning i regi av Interpol, og det var ingen tvil om at det å finne dem ville føre til at de ble pågrepet og til slutt fikk strenge straffer.
Brevet som forandret alt
I januar 2018 ble det avslørt at politiet i San Francisco mottok et brev fra en antatt John Anglin i 2013. FBI gjenåpnet saken offisielt og har vært fokusert på å finne og pågripe minst én av de tre medlemmene i rømningsgjengen.
Det er uvisst hvorfor FBI ikke mottok noen informasjon om brevet før fem år etter at det ble sendt, noe som førte til enda flere mysterier rundt saken. Ikke desto mindre var informasjonen i brevet sjokkerende selv for krimhistoriens største skeptikere.
En siste bekjennelse?
Brevet inneholder intime detaljer om fangens flukt og oppholdssted. I brevet står det at "mitt navn er John Anglin. I juni 1962 rømte jeg fra Alcatraz sammen med broren min, Clarence og Frank Morris. Jeg er 83 år gammel og i dårlig form. Jeg har kreft."
"Ja, vi nådde alle målene våre den kvelden, men det var nære på! ... Frank døde i oktober 2008. Graven hans ligger under et annet navn i Argentina. Broren min gikk bort i 2011." Hvor bodde John i 2013?
Hvor bodde han?
Skribenten, som utga seg for å være John Anglin, avslørte senere i brevet hvor han hadde bodd i årene etter flukten. Han skriver: "Dette er den ærlige og virkelige sannheten. Jeg kan fortelle deg at jeg i (7) syv år har bodd i Minot i Nord-Dakota og et år i Fargo [Nord-Dakota]."
BBC analyserte noen av de uleselige delene av brevet og mente at han har levd en større del av årene etter flukten i Seattle, Washington.
Siste krav
Bemerkelsesverdig nok står det i brevet at han nå bodde i den sørlige delen av California - bare noen få kilometer fra stedet han flyktet fra! Kunne dette bety at en av de største bakmennene bak en av historiens største flukthistorier hadde vært så nær?
Han ga klart uttrykk for at han er i en svært dårlig helsetilstand og ba om hjelp. Han forsøkte å finne en måte å få hjelp på, selv om det innebar at han måtte tilbake i fengsel de siste årene. Vil de rettshåndhevende myndighetene noen gang gå med på slike merkelige vilkår?
Å inngå en avtale
I slutten av brevet står det bare "Hvis du går ut på TV og lover at jeg ikke skal sitte i fengsel i mer enn ett år og få medisinsk behandling, skal jeg skrive tilbake og fortelle deg nøyaktig hvor jeg befinner meg. Dette er ikke en spøk ..."
Før noen form for avtale om noen av betingelsene i brevet kunne inngås, var det imidlertid nødvendig for politiet å foreta rettsmedisinske undersøkelser for å fastslå om dette var den ekte John. Hvorfor skulle en gammel, tilfeldig mann i sine siste dager søke om å komme inn i fengsel igjen? De forsøkte å få tak i all mulig informasjon.
Behov for autentisering
FBI undersøkte brevet nøye for å finne eventuelle DNA-spor på det. De sjekket håndskriften nøye for å se om den stemte overens med noen av brevene som hadde blitt sendt tidligere, eller om den inneholdt fingeravtrykk. Rapportene om de nylige hendelsene var i ferd med å nå nyhetene.
En lokal stasjon ved navn CBS KPIX publiserte dette brevet og rapporterte at alle studier knyttet til dette brevet ikke var entydige. Eksperter klarte ikke å komme til enighet om hvorvidt FBIs svar innebar at de hadde klare resultater eller ikke - så ingen visste den eksakte sannheten.
99 problemer
U.S. Marshal Service uttalte at det var en mulighet for at mennene overlevde etter flukten, selv om det aldri ble funnet overbevisende bevis. I sin offisielle uttalelse sier de likevel at de ikke tror at brevet er ekte.
Sannsynligvis vil etterforskningen ikke bli avsluttet før det enten foreligger håndfaste bevis for at de er døde, eller når de åpenbart har fylt 99 år. På denne måten vil det ikke bli brukt ressurser på å lete etter personer som sannsynligvis er døde. Til dags dato finnes det ingen pålitelige bevis på om mennene fortsatt var i live et sted eller ikke.
Vaktenes perspektiv
En mann ved navn Jim Albright ga et "avslørende" intervju på ABC7 i mars 2018 som kastet lys over hendelsene. Da hendelsene fant sted, var han en av vaktene på Alcatraz. 55 år etter hendelsene snakket han endelig med mediene og sa at han oppriktig tror at guttene må ha druknet i vannet og aldri kom seg til San Francisco.
Han sa videre: "Det kommer an på om du snakker med meg eller med moren deres. Jeg tror virkelig at de druknet." Og så antyder han at brevet sannsynligvis ble skrevet av en mann som desperat trengte kreftbehandling.
Skjult sannhet
Den dag i dag er det ingen som med sikkerhet kan si om mennene faktisk overlevde i god behold. Det har aldri foreligget solide bevis på begge sider av saken som har vært gode nok til å underbygge oppfatningen om hvorvidt mennene levde eller døde. Uansett, hvis disse mennene virkelig kom seg ut av fengselet den skjebnesvangre dagen og har overlevd frem til i dag, vil de hver for seg være 86, 87 og 90 år gamle.
De ser ut til å ha overlevd (hvis de gjorde det!) i maksimalt 55 år etter flukten, noe som betyr at de har kunnet leve mer enn halvparten av livet som frie menn, men på flukt. Hva tenker du om alt dette?